Tida flyyyyyyr!!!!!

Travle dager

Jeg har neimen ikke tid til noe annet enn å jobbe, sove, spise og det lille jeg har av tid til overs, det går med til familien og vennene mine. Jeg har så vidt det er overskudd til noe annet. Så jeg beklager at bloggen min har blitt noe forsømt i det siste. Jeg har mye glede av jobben min som servitør. Jeg elsker å være i kontakt med mennesker, gjøre en god jobb og yte den beste servicen. Denne jobben har gitt meg et helt nytt liv. Jeg er kjempe happy for å ha fått denne muligheten og ikke minst en mulighet til å vise meg selv at det skal mer til for å knekke meg. Jeg ba aldri om å bli trygdet da jeg var 19 år, men jeg ble det og sånn var det med den saken. I dag ser jeg at jeg kan! Visst kan jeg! Det er det ingen tvil om nei. Jeg stråler jo som sola og blomstrer og utvikler meg som menneske. ♥ Hvordan kan jeg henge med hodet når alt jeg ser er at jeg får til alt det jeg tidligere har sagt til meg selv at jeg ikke ville fikse? Dette er for meg en personlig seier! 

 Maten jeg serverer er av ypperste kvalitet. Vi har en meget dyktig kokk. Og jeg synes det er kjempe gøy å servere mat som både ser delikat ut og som smaker helt sinnssykt godt! Det er gøy å komme på jobb og vite at jeg skal få gjøre en jobb som vil glede andre. Det er jo det som gjør jobben som servitør så herlig! Det å se smilende gjester som bare oser av glede over den opplevelsen de får både av maten de spiser og av servicen vi alle yter! Det finnes ikke noe bedre enn glade mennesker som koser seg og nyter tid sammen med familie eller venner. Min jobb er jo å smile, være imøtekommende og gi mine gjester en flott opplevelse når de er gjester hos oss. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg følte så sterkt på mestringsfølelsen! Den er helt enorm! Jeg synes jeg klarer meg meget godt, med tanke på at jeg ikke har jobbet siden jeg var 18 år. Da jobbet jeg på en restaurant i Oslo. Deretter ble det fast jobb i Lillestrøm, men så ble jeg året etter trygdet. Planen min var den gang å gå Helse og Sosialfag og bli psykolog. Det var ikke Akershus Fylkeskommune med på nei! Så da ble det som det ble. Dessverre. For den episoden ga meg et skikkelig tilbakesteg. Jeg falt fullstendig sammen psykisk. Og der ble jeg i mange år, frem til nå i år 2018. Det året jeg fylte 36 år skulle bli min helomvending. Og endelig føler jeg at jeg lever et normalt liv. Deilig å ikke være avhengig av psykiatrien. Deilig å ha en jobb. Deilig å vite at jeg begynner på skolen til høsten. Og nå går det fort fremover med Tons Of Rock til uka, så skal guttungen på fotballskole og deretter er det grensetreff og Miss Fuzzy Dice! Nå er det natta. Skriver igjen så fort jeg får en mulighet. Klem til dere som vil ha. Nattifnatti 

11.06.2018

Noen ganger har jeg bare lyst til å reise langt vekk!

Det er noen dager jeg får en sånn følelse av at jeg bare vil pakke og reise langt vekk og bli borte en stund. Jeg har nesten ikke hatt mulighet til å lande etter alle de gode nyhetene jeg har fått i det siste. Jeg har fått meg jobb, jeg har fått plass på skole til høsten og for en uke siden ble jeg skrevet ut fra DPS for godt! Jeg fikk vite i går at mannen min også har fått seg jobb, så det er jo meget gledelige nyheter. Jeg har ikke så mye å skrive om akkurat nå, men jeg får vel skjerpe meg og begynne å blogge litt oftere. Jeg kan jo ikke slutte å blogge bare fordi jeg er "litt" sliten. Det er jo masse tid jeg har fremdeles til overs, så den får jeg bruke på ting som jeg synes er gøy! Bloggen min gir meg jo glede og den er god å ha for å kaste fra seg alt det man ikke orker å bære på alene, men som samtidig ikke skal handle om de aller mest private ting. Jeg har lært meg at jeg ikke kan stole på alle. Og det er vel også slik det er for oss alle. Vi kan ikke stole blindt på folk noen av oss. Synd at det er så mange der ute som ikke har respekt for det som kjennetegner et godt vennskap. 

Ønsker alle en fin dag. Noen har sol og andre har regn, hvordan er det der du bor? Her i Halden er det overskyet og litt små kjølig. Regnet i natt, så det er veldig vått ute. Nei, nå må jeg kaste meg rundt. Ha en fin dag alle sammen.

Selvransakelse er ikke dumt, selv om det kan gjøre vondt!

Det er søndag. Været er litt mindre plagsomt i dag. Den trykkende varmen har gitt seg noe her i Halden sentrum, men jeg liker ikke å klage på været. Vi kan ikke være misfornøyde med det sånn egentlig. Jeg sitter å tenker på at for ett år siden så hadde jeg bare ledd av folk om noen hadde spådd at jeg i sommeren 2018 skulle ha skaffet meg en fast jobb, fått skoleplass på helse og oppvekstfag + at jeg i oktober skal skrives ut og friskmeldes etter 28 år som pasient i psykiatrien. WOW! Det hadde jeg aldri turt å vedde ei krone på for 12 mnd siden. Jeg hadde antageligvis bare ledd rått og sag; JA SÆRLIG! 

Jeg er super stolt av meg selv for hva jeg har fått til. Det koster ikke rent lite å klare alt dette på 12 mnd. Jeg har jobbet beinhardt med meg selv og tro meg, jeg har møtt meg sjøl i døra mange ganger. Jeg har vært helt på bånn, men jeg måtte nesten havne så langt nede for å klare å se sannheten i øynene. Ja, jeg var en skikkelig drama dronning. Jeg skapte mange stygge situasjoner uten at jeg skjønte dette selv. Jeg har absolutt ikke vært enkel å ha med å gjøre.

Og jeg forstår de menneskene som har vendt meg ryggen. Jeg skjønte det ikke selv den gang hvorfor de stakk av en etter en, men i dag....så skjønner jeg alt sammen veldig godt. Jeg har måttet ta meg sjøl hardt i nakken og jeg har måttet innse at den jeg var, kunne jeg ikke fortsette å være. Da kunne jeg både miste enda flere venner, jeg ville ikke vært noe bra forbilde for sønnen min (først og fremst) og jeg ville skape mye faenskap for de som faktisk er kjempe glad i meg og som bare vil meg vel. 

Det har jeg ikke samvittighet til, så mitt eneste valg var å skjerpe meg og regelrett ta meg sammen, finne ut av hvem jeg vil være som menneske ovenfor andre og først og fremst ovenfor min sønn. Og deretter så måtte jeg ta ansvaret og bli det mennesket mine kjære rundt meg fortjente at jeg skulle være. Dette var en vending som var helt nødvendig for meg og mitt liv. Så da klora jeg meg fast i alt det mamma og pappa har lært meg igjennom oppdragelsen jeg fikk som barn + en masse gode råd i terapi på DPS. Og se her a! Se hvilken flott og voksen, moden og oppegående stabil dame jeg har blitt! 

Er det mulig for meg, så kan alle klare det. Man må bare klare å innse at selv om sannheten ikke alltid er god å oppdage, så er det sannheten som er den veien man må gå. Igjennom det realistiske og igjennom det å forholde seg til hva som er fakta. Det hjelper ikke å drømme eller tenke på hva som kunne ha vært. Det som ikke er, det er ikke. Og det som er, det er hva det er....og det er også alt hva det er. Intet mindre eller mer. Fakta, realiteten, sannheten. Det faktiske! 

Dette var dagens blogg om hva en skikkelig selvransakelse kan gjøre godt for enhver av oss. Ingen har vondt av å se litt nøyere på seg selv og å gå litt i sømmene og søke det indre dypet i seg selv. Alle har vi feil og mangler, noe vi alle kan forbedre ved oss selv. Og selv om sannheten kan svi, så får den bare svi. For da beviser det for deg at det er en grunn for at den svir. Det er fordi du har dårlig samvittighet for noe. Så ta tak i det, ikke vent. Bedre å gjøre en forandring enn å la være. Bare vær ærlig med deg selv og med andre. Ikke lyv, ikke prøv å skjule dine feil, for det er menneskelig å feile, men det er stygt å føre folk bak lyset! 

Ha en fin søndag videre alle sammen 

Ærlighet varer lengst! Les bare her og se hvordan karma virker!

Hvorfor må det alltid være sånn at noen mennesker alltid skal ha siste ordet? Det er visse mennesker som tror at de får frem sitt eget poeng i en samtale, hvis de klarer å få siste ordet. Alt handler om å få det siste ordet. Herregud, hva feiler det folk? Den kloke er den som gir seg først. Den kloke er den som klarer å innse at man bare må bli enige om at man er uenig. Og at man stopper en diskusjon før det blir til krangel. For krangling kommer det veldig sjelden noe godt ut av. Dessverre er det ikke alle som tenker sånn.

Her om dagen kontakter en eks meg på Facebook på privat melding. Han skal visstnok ha meg med på hyttetur og treffe meg på hemmelige dater. Herregud for en tulling. Vel min mann tok tak i dette for jeg viser alt sånt piss til mannen min. Ingen hemmeligheter mellom oss.

Det som skjer er at idioten av en eks ikke skjønner tegninga. Så vi snoker litt på Facebook og finner profilen til kona hans. Mannen min kontakter henne og viser frem alle meldingene idioten hun er gift med, har skrevet til meg.

Da skal jeg si dere dama reagerte kjapt. Og det viser seg at hun har mistenkt idioten for utroskap i lengre tid, men har aldri hatt noe bevis på at han er idioten. Nå hadde hun plutselig masse bevis fra oss. Og hun takket oss for at vi hadde gitt beskjed. Hun var så utrolig glad. For nå kunne hun med god samvittighet forlate drittsekken.

Og dette beviser jo.... . . . ., at ærlighet varer lengst!

Så jeg oppfordrer alle til å være ærlige og huske på at det er verre faktisk å la noen leve på en løgn. Ja, sannheten kan nok svi ganske heftig i mange situasjoner, men best av alt er det når man ser alt man lærer om seg selv og andre ved å søke sannheten. Tenker at vi alle kan lære ganske mye av sannheten jeg når løgner blir avslørt og sannheten kommer frem. De som har grunn til å gjemme seg er de som har løyet, men størst respekt vil man få om man er ærlig og står frem med sine feil.

Det er bedre å fortelle sannheten selv enn at noen andre skal avsløre deg for å ha løyet!

Natta klem fra meg ♥

Hurra for fremgang!

Det positive og det negative i forvirrende forening kan gjøre hvem som helst kokko!

Denne dagen er kanskje ikke den rette å skrive en blogg på, men... jeg tar sjansen. Den 30.mai fikk min mann en dårlig nyhet. Han hadde brått ingen jobb. Samme dag signerer jeg min første arbeidskontrakt på 17 år. Og i dag får jeg brev fra skolen om at jeg har skoleplass. Samme dag som andre konflikter oppstår. Ikke noe jeg dessverre kan gjøre så mye med, men jeg synes det er trist. I går fikk jeg vite om at en veldig god venninne av meg har rømt landet med barna sine for å unngå omsorgsovertakelse fra barnevernet. Stakkars familien. Barnevernet har en makt som bare Gud, vår Far i himmelen skulle hatt! Hennes barn har aldri lidd noen nød med hennes omsorg og kjærlighet. Barna hennes er uendelig høyt elsket. Dama har aldri gjort noe galt. Helt grusomt å få denne nyheten servert. Huff. 

Så jeg vet ikke om jeg skal juble eller grine, men de siste dagene har vært helt forferdelige. En glede over jobb og skolegang blir brått revet vekk når andre jeg er enormt glad i ikke har det godt. 

Huff, nei nå er det for varmt å skrive mer. Må ut å få litt luft! Ha en fin helg alle sammen. 

En helt vanlig hverdag

Så var jeg på veien med en henger full av stillaser. Ikke jeg som kjører heldigvis. Jeg sitter i passasjersetet og kjenner på den trykkende varmen som brer seg over Fredrikstad. Ja i Østfold er det syden temperatur og sola steiker. Det er skikkelig varmt!!!

Det finnes nesten ikke en sky på himmelen!! Jeg klager ikke på sol og varme, men når det er nesten 30*c så er det for varmt for meg.

I går tok jeg valget og la ned arbeidet mitt med ADHD skolen. Det ble for mye for meg akkurat nå. Jeg har så mye på agendaen om dagen så jeg får ikke tid til det. Dessverre. Kanskje senere en gang, hvem vet?

Alt er mulig for den som har villighet! Ønsker alle en super fin dag i sola. Klemmer fra meg. Skriver snart igjen.

Varmt

Det er nesten for varmt i dag til å blogge, for jeg sitter her å renner nesten bort. Jada, sol er bra, men ikke når det blir plagsomt varmt. Jeg holder på å krepere i varmen. Føler meg direkte uvel! Håper dere andre har det bedre enn det jeg har. Og håper ikke det blir så varmt på 17 mai. For da går ikke jeg i bunad! Jeg har vært ute noen turer i dag, men jeg har det best i stua hjemme med vifta på full guffe. Ikke noe spennende å skrive om i dag. Ønsker alle en fin kveld. 

Det er viktig at man kan være ærlig mot seg selv.

Jeg har ikke blogget på noen dager fordi jeg ikke har vært i form. Jeg skal ikke legge skjul på noen ting, jeg har slitt med en form for angst som jeg ikke kan huske sist jeg har følt på. Jeg kan kalle det en form for prestasjonsangst blandet med angst for å ikke klare å fylle mine roller som kone, mor, datter, venninne osv. Det stilles ganske mange krav til oss damer. Vi skal jo fylle så mange roller for så mange hver dag. Og der har jeg vært redd for at jeg ikke skal gjøre nok for de jeg elsker og er glad i. Jeg har vært redd for at jeg ikke skal klare å ta vare på folk. Og selvsagt typisk for meg er jo at jeg tenker så mye på at alle andre skal ha det bra, så jeg glemmer jo meg selv.

Jeg er et menneske som veldig ofte bruker all min energi på andre som trenger en utstrakt hånd. Jeg har brent meg mange ganger på akkurat den biten. Jeg har følt meg utnytta og brukt "in the end". Ikke følt at folk har vært særlig takknemlige for den hjelpa jeg har gitt dem. Og det er en skikkelig vond følelse. Jeg har åpna hjemmet mitt for venninner og holdt rundt dem og latt dem grine på skuldra mi. Jeg har gitt dem en seng å sove i, mat å spise, klær og kjærlighet og omsorg. Og deretter så bare "pisser dem på meg" og gir faen. Og det mener jeg at er så definitivt utenfor min verdighet.

Jeg tør ikke lenger å være så god og snill mot noen, for sist gang ble det bare stress og en kjempe påkjenning for meg. Jeg tør virkelig ikke mer..... Jeg ble seriøst helt ødelagt av det. Den siste jeg hjalp så mye måtte jeg bare kutte ut å ha noe mer med å gjøre. Det var vondt, men det var veldig nødvendig. Jeg kunne bare ikke la meg bli tråkka på mer. Jeg har ikke fortjent den type behandling i retur. Og det er det ingen som gjør. Det er ingen som skal finne seg i slikt.

Jeg har lært og jeg kommer til å være veldig restriktiv med hvem jeg sier hva til også. Ja, jeg har denne bloggen hvor folk kan gå inn å lese hva jeg skriver, men jeg skriver ingenting her som ikke tåler dagens lys eller ting som jeg ikke kan stå til ansvar for i ettertid om noen skulle ha noe de vil konfrontere meg med. For en ting vet jeg, jeg vet hvem jeg er! Og jeg vet veldig godt hva jeg vil og hvordan jeg vil ha livet mitt. Og selv om jeg har "møtt veggen" litt de siste dagene så er ikke det et tilbakefall, for jeg blir jo ikke værende i kaoset. Jeg jobber meg fort ut av det igjen. Noe jeg før ikke ville klart. Jeg klarer nå å si i fra når nok er nok. Jeg lar ikke folk tråkke på meg i det uendelige mer. Jeg har en stemme og den hever jeg når det er behov for det.

Jeg har også mange mennesker i livet mitt som jeg setter stor pris på. Jeg har sønnen min som jeg setter først alltid! Han er livet mitt, han er lyset i livet mitt. Han er sola mi. Og takket være min kjære sønn så har jeg noen jeg virkelig lever for. Uten han vet jeg faktisk ikke om jeg hadde giddet å gå på DBT kurs, om jeg hadde giddet å føre dagbokskort (som er en del av vårt pensum) eller i det hele tatt møtt opp på kurs dagene selv om formen min og motivasjonen min var på bånn. Jeg har tatt tak i meg selv virkelig. Og det er faktisk veldig viktig at man klarer å være ærlig mot seg selv når man har problemer eller som jeg helst liker å kalle det, utfordringer. Hvis du ikke kan være ærlig med deg selv om det som er et problem, så kan du heller ikke forandre deg.

Det er kjempe viktig at du også setter deg ned å lager en liten egen analyse over alt som skjer og at du tenker igjennom hvorfor det som skjer, skjer. Min bestemor Helga Otilie Sandberg sa; Du kan ikke bli kvitt et problem lille Stinemor, dersom du ikke drar opp alt ugresset i livet ditt og får med hele rota! Hun var en svært klok dame som jeg satte enormt stor pris på! Bestemor var min bestevenn og store støttespiller igjennom hele barndommen. Jeg sørget tungt da hun døde i 2003. Selv om jeg vet hun tok valget om å dø selv. Hun var en egenrådig dame og selvsagt så skjønner jeg at hun ikke orket å leve det livet hun levde etter at hun fikk hjerneslag 8-9 år tidligere. Hun ble lam, måtte sitte i rullestol, hun måtte flytte hjemmefra til et pleiehjem. Jeg skjønner godt at dette ikke var noe godt liv for henne. Og da hun og de andre som bodde på Gardarheim skulle flyttes til kommunens nye sykehjem, så pådro bestemor seg en lungebetennelse. Da hun døde og jeg skulle være med på å stelle henne og legge henne over fra sengen og ned i kisten, så ramla det ut en hel haug med Apocillin på gulvet. Hun hadde spytta dem ut under dyna si og hadde selv valgt å ikke ta dem. Og vet dere.....i det øyeblikket jeg skjønte at dette var selvvalgt av henne, så forandret alt seg for meg. Da var det plutselig mer forståelig og det var trist, men likevel greit! I Norge har vi ikke aktiv dødshjelp. Og jeg mener det helt seriøst, at det burde være opptil meg om jeg var så syk at jeg visste at jeg kom til å dø av en eller annen sykdom, at jeg SELV fikk velge om jeg ville dø eller ikke på et tidligere stadium.

Jeg har hatt brystkreft. Jeg vet at dersom legene hadde sagt til meg at jeg kom til å dø av det, at de ikke kunne reddet meg....., jeg hadde nok valgt å kjempe en liten stund, men om det ikke ga noen resultater, så hadde jeg nok ønsket å dø mens familien min kunne husket meg så nært mitt gode gamle meg som mulig. Og at de ikke måtte sitte der å se at jeg gradvis forfalt litt etter litt. Jeg synes det valget skal være en del av mine rettigheter som pasient i Norge.

Det var det jeg rakk å skrive i dag. Ønsker dere alle en flott uke. Klemmer fra meg

Gavene våre som mennesker i dette livet her på jorden.

Hva bruker du dine gaver til? Sår du mest ondskap eller mest kjærlighet?

♥ Det er noen gaver vi mennesker har fått som vi til stadighet misbruker. Og det er ytringsfrihet, talegaven, evnen til å skrive, det å uttrykke oss, både skriftlig og muntlig. Noen bruker dette med fornuft, mens mange av oss bruker det uten klokskap. Det er et ordtak som sier:

 

Det er en kunst å vite når det er tid for å tie og når det er tid for å tale. Og størst av alt er det en kunst å vite forskjellen.

 

Det er ikke alltid lett å tenke klokt når man står der midt i en diskusjon og befinner seg midt i kampens hete. Hva er klokt å si? Hvordan skal jeg håndtere denne uenigheten best mulig? 

 Noen ganger hender det at man bare gjør det best ved å holde munnen lukket og at man forholder seg rolig og ikke er så aktiv i samtalen. Nettopp fordi man ofte kan få mer ut av å være en som lytter enn man vil dra nytte av å være den som snakker. Ofte er det de som snakker mye og fort, som har den dårligste selvtilliten. De er så "stressa" over at folk rundt dem ikke skal få med seg det de har på hjertet. Så de setter "utfor bakken" med tunga løst i fri tale. Ingen "håndbrekk" eller "brems" gjør de tilgjengelig for seg selv. De bare snakker og snakker uhemmet. Og uten stans. 

Redd for å ikke bli trodd?

Jeg har et inntrykk av at de som er redd for å ikke bli trodd, de må konstant understreke: DET ER HELT SANT! Jada, det er nok det. Helt sant! Jeg bare lurer på hva som gjør at man føler det nødvendig å presisere for de rundt hele tiden, at det de sier er HELT SANT! (Er ikke det litt rart?) Mulig fordi de tidligere ikke har blitt trodd. Kanskje fordi noen har tatt dem i en løgn en gang og det ble en så tøff opplevelse for dem å bli fersket, så de senere er redde for at ingen vil tro dem pga en løgn de ble tatt på fersken i for en tid tilbake? Vel, grunnene kan være mange. Jeg skal ikke spekulere i de. 

Jeg tenker slik.....

Jeg tenker slik at alle mennesker har hver sin måte å kommunisere med andre på, hver sin måte å uttrykke seg selv på, som er deres unike sterke måte å formidle noe til andre på. Noen er gode til å skrive, andre bruker sang og musikk, noen uttrykker seg igjennom dans, noen forteller og kommer med vitnesbyrd, mens andre holder privatlivet sitt, tanker, følelser, synspunkter og alt de har i seg helt lukket helt for seg selv. Noen kan ikke snakke, men bruker tegnspråk. Noen får hjelp til å prate igjennom bruk av hjelpemidler, men ett språk er likt for oss alle! KROPPSSPRÅKET! Det er likt over hele verden!

Når man er sliten og lei og man føler at hele verden er i mot seg, så har vi mennesker lett for å svare eller snakke til andre i en grinete tone. Fordi man ikke har det bra selv. Man har lett for å si ting som man egentlig ikke mener. Man har lett for å såre noen andre uten at man egentlig mener det. Og dagsformen vår har mye å si for hvem vi er ovenfor andre som personer. Vi uttrykker oss veldig i tråd med den sinnsstemningen vi bærer på i nuet. Og det er slett ikke sikkert at du møter blide og hyggelige folk hver dag, men så er ikke du så blid og hyggelig hver dag du heller. Fordi vi er alle mennesker. Og det er menneskelig å oppføre oss i tråd med det vi føler innvendig.

Jeg personlig er møkka lei drama, men drama finner man over alt. Det er også forskjellig fra person til person, hva man karakteriserer som drama. Noen tåler mer enn andre. Noen er tålmodige med andre mennesker, noen ganger kanskje mer enn man bør til tider. Mens andre igjen ikke tåler noe som helst og går til motangrep tvert! Noen er bare opptatt av å få sagt sitt og er mindre interessert i hva motparten har å si. Noen er konfliktskye og trekker seg pent og stille vekk uten å medvirke til noe som helst. Min mamma sa til meg da jeg var liten jentunge; Du er en liten filosof du, Stinemor. Du er en liten filosof med stor tankevirksomhet. Og der tror jeg du hadde helt rett mamma. ♥ Jeg tenker mye mer enn jeg prater. Som barn pratet og tenkte jeg like mye. Jeg var skikkelig nysgjerrig på det aller meste. Spurte og gravde hele tiden. Noen ganger kunne jeg bli skikkelig slitsom, men det var jo ADHD'n min det som gjorde meg hyperverbal like mye som jeg var hyperaktiv.

Jeg er nok mye roligere i dag. Jeg tenker mye. Jeg tenker mye på dette med mellommenneskelige forhold. Hvorfor vi er som vi er, hvorfor vi gjør som vi gjør. Det har ofte forundret meg hvorfor man lever etter Janteloven  selv om vi hele tiden sier at vi ikke liker den måten å tenke på eller å være på ovenfor andre. Jeg kjenner ytterst få som klarer å si positive ting om seg selv så andre hører dem. Jeg vet ikke om så veldig mange som våger å skryte av seg selv. Er du flink til å rose deg selv igjennom en dag? Veldig mange er altfor harde mot seg selv. Jeg er også en av dem, selv om jeg forsøker å endre på det. Det er absolutt ikke lett. Så kanskje vi skal gjøre en endring sammen? Vi kan klare det meste med samarbeid. Jeg håper du er med meg på dette. Hver dag skal vi alle si minst 5 ting om oss selv som er positive og hver gang vi tenker noe negativt om oss selv, så skal vi bytte ut alle negative tanker med positive. Lykke til. Ha en god dag og en god helg! ♥ Jeg skriver snart igjen

 

 

Til ettertanke

Jeg er så stolt av alle dere som strever i en tøff hverdag med en diagnose folk flest ikke forstår. Dere som konstant blir misforstått hele tiden. Dere som til stadighet må forklare andre hvorfor dere sier ting slik dere gjør, dere som til stadighet må forklare andre hvordan dere tenker, hvorfor dere reagerer og hvorfor dere føler så mye sterkere enn andre uten en diagnose. Jeg beundrer dere som går igjennom et medisinsk helvete for å finne den rette behandlingen og den rette doseringen. Jeg applauderer dere som er mamma eller pappa som hele tiden føler at dere må bevise mer enn foreldre uten en diagnose, bare for å slippe overgrep fra barnevernet og andre myndigheter. Det er drit tøft å leve opp til samfunnets store forventninger, det er til tider umenneskelig ille hvor mye vi må kjempe for vår rettferdighet. Folk dømmer oss. Det er vondt å føle at sykdom og kroniske tilstander skal brukes imot oss og at det å ha ADHD, Borderline, Posttraumatisk stresslidelse eller andre diagnoser skal være skamfullt for oss eller for andre nær oss. Kun fordi psykisk helse tydeligvis aldri slutter å være tabubelagt. Det er urettferdig at vi skal settes i båser, få klistrelapper i panna eller en fy fy pekefinger rettet mot oss bare for folket ikke vet bedre enn å angripe oss. Jeg er ett av mange tusener offer for slik behandling. Det er ikke greit. Vi som har en diagnose har aldri bedt om å bli født med de utfordringene vi har eller å bli påført skade og traumer igjennom livet som har satt sitt preg på vår personlighet. Jeg ber alle som leser dette om å heller skaffe dere kunnskaper om det dere ikke vet før dere dømmer, før dere rakker ned på noen, før dere uttaler dere. Døm ikke andre hardere enn du selv tåler å bli dømt. Husk at hver gang du snakker negativt om andre så forteller du mer om hvem du er enn hvem de du prater om er. Vær greie med hverandre. Og til det som strever i hverdagen: VÆR STOLT AV DEG SELV! DU ER MER ENN BRA NOK SOM DU ER! Klem fra meg